Jeg reiser alene(?) del 3

I denne bloggserien vil jeg skrive om det jeg opplever på interrailturen min (26. Jun 11 – 17 jul 11) Jeg drar i all hovedsak alene, men møter kjentfolk langs veien. I denne utgaven, Berlin.

Prolog

Turen til Berlin gikk ganske fort. I tid tar det omtrent sju og en halv time aa komme seg fra Gdansk til Berlin, men det er ting man kan gjöre for aa faa tida til aa gaa. Jeg tilbringte de förste timene av turen i Terry Pratchetts discworld verden, denne gangen var det boka “Lords and Ladies” som ble satt til livs. Den kan anbefales for de av dere som liker slik fantasy og saann. Veldig greit paa tog ogsaa, det faar tida til aa gaa. Paa eurocitytoget mellom Poznan og Berlin ble jeg sittende i en kupe sammen med fire jenter som skulle feire bursdagen til en av jentene. De feiret med sjampis og stemningen var höy.

kanskje ikke saa höy, men dog

Jeg fikk et glass selv, men fölte meg allikevel litt utilpass i selskapet. Det er ettelleranet forstyrrende med folk som sitter rundt deg og snakker paa et spraak du ikke forstaar, spesielt naar du vet at de kan snakke engelsk. To flasker sjampis, en halv flaske maskara, og en del aktivitet rundt i kupeen etterpaa, maatte jentene gaa av toget. Det polske togpersonalet ga litt mer faen enn sine tyske kolleger virket det som. Den siste timen satt jeg altsaa alene i kuppeen, og főr jeg visste ordet av det (og sikkert grunnet en blanding av overtrőtthet, glede av aa vaere nesten framme, samt litt sjampis) sto jeg midt i kupeen og spilte luftgitar, mens berlin kom seilende inn..

Jeg er borti der et sted og spiller luftgitar

Berlin og gamle kjente

I Berlin ble jeg mött av en kompis jeg skulle besöke naar jeg först var i berlin, og som jeg ikke hadde sett paa flere aar. Kompisen min bor sammen med en jente som ikke kan engelsk, og en noe merkelig fyr. Vi tok en tidlig kveld ettersom begge var relativt slitne. Dagen etter skulle kompisen min paa universitetet, mens jeg utforsket berlin paa egenhand. I löpet av min förste dag i Berlin  klarte jeg baade aa snike paa t-banen og aa stikke av fra en regning. Jeg tok meg ogsaa en tur i en dyrehage, og fikk sett mange dyr jeg bare hadde sett paa animal planet. Uttpaa kvelden gikk vi paa en sportsbar for aa se paa boksekamp. Da vi kom dit var det en jente som satt og spilte gitar paa scena der vi trodde det skulle vises kamp. Det var litt antiklimatisk aa ende opp paa en konsert med en singer songwriter(hei 2008) naar man skulle se to manner slaa hverandre. Vi gikk derfor paa leit etter en annen plass, og fant en brun pöbb. Brune pöbber er ganske like uansett hvor du er i verden. En eldre og hyggelig dame bak baren, en fire-fem slitne eldre herremenn, og oss, som ungdommene som forviller seg inn dit paa maafaa. Etter kampen gikk vi videre(med noen smaa schnapsflasker som den eldre damen hadde gitt oss) for “aa finne den berlinske folkesjela”. Vi endte opp paa en ubahnstasjon der jeg spiste en veldig berlinsk rett. Currypölse. Saa vandret vi rundt i Berlin, paa jakt etter folkesjela, uten aa finne annet enn turister og prostituerte. Vi trasket tilbake til der kompisen min bodde, med uforrettet sak.

Crazycakes og jentefotball

Dagen etter ble fint litte anet enn aa sove gjort för uttpaa ettermiddagen. Da laget vi oss pitsa til middag, og plana hvordan vi skulle tilbringe kvelden. Plutselig kommer naboen til kompisen min inn paa kjökkenet og satt svärt lite pris paa at jeg fremdeles var der. Han tok med seg kompisen min ut paa gangen, og hadde et stille raserianfall. Man trengte ikke aa kunne saa mye tysk for aa skjönne at galningen klikka i vinkel over at jeg fremdeles satt paa hans kjökken, og brukte hans ovn. Vi gikk paa pöbben vi prövde aa gaa paa dagen för, denne gangen for aa see Norge – Brasil i jentefotball. Jeg fikk ordna meg en ny plass aa bo, slik at jeg slapp aa stikke fra berlin med en gang. Etter kampen viste de en krimserie paa pöbben(visstnok helt normalt) saa vi gikk en tur paa east side gallery. Eastside gallery bestaar av deler av berlinmuren som folk har malt paa, og er en av de tingene man helst bör besöke der… Saa gikk vi paa en pöbb som hadde inventar som skule minne om den gamle DDR tida. Vi gikk hjem til kompisen min igjen, og prövde aa väre saa stille som mulig, slik at vi ikke skulle faa naboen, og i värste fall polizei paa nakken. Jeg har fremdeles ikke faatt forklart helt hvorfor naboen ikke likte meg, jeg hadde knapt nok vekslet noen ord med fyren ilöpet av hele min tid der.

Dagen etter vandret jeg igjen gatelangs i Berlin, og besökte flere interessange steder, jeg fant meg ogsaa en park der jeg satt og spiste lunch.  Saa gikk jeg for aa finne Charlottenburg. Ett slott i Berlin.

Der sto det en statue av en fyr som ligna fattern, bare med langt haar da.(se ett bilde jeg har tatt selv!)

Paa kvelden sa jeg adjö til kompisen min, og flyttet lasset med ting til neste sovested. Snek paa en trikk, vandra litt rundt, fant frem til slutt, og fikk lagt meg til aa sove. Dagen etter skulle jeg til Dresden.

Berlin er en fin by, og jeg kunne sikkert ha skrevet mye mer om hva jeg gjorde der, men det er sikkert bedre att du drar dit selv. DDR bunkerser, brandenburger tor, eastside gallery, forskjellige säre utesteder er et must uansett hva du skal der.

 

Neste gang

Dresden, tog og österrike

Anders reiser alene (?) del 2 (2 av 2)

I denne bloggserien vil jeg skrive om det jeg opplever på interrailturen min (26. Jun 11 – 17 jul 11) Jeg drar i all hovedsak alene, men møter kjentfolk langs veien. I denne utgaven, 28.06-01.06 Rostock, Poznan, Gdansk

 

Spraakproblemer, syre og svette

Enda en fin dag. Fremdeles kunne ingen paa toget engelsk. Jeg haapte paa en rolig togtur igjennom tyskland i sommervarmen denne dagen, da gaarsdagen hadde tatt paa kreftene. Den gang ei. Etter litt knot paa tysk klarte konduktören paa toget aa fortelle meg at vi maatte ta buss et stykke av veien grunna feil paa linjene. Dette er noe som vi som tar tog i norge er vant til aa höre, men i tyskland gjöres ting litt annerledes. Men det tar vi siden. For det var en stund til toget skulle stoppe enda, og i mellomtiden fikk togvognen jeg satt i besök av en gjeng tyskere paa vei til en elektronicafestival. Aa ha med seg boomblaster paa tog, som man spiller crappy trance fra en CD(!) med hakk i paa repeat, er visst helt greit i Tyskland. Det er ogsaa greit aa drikke öl, og aa röyke. Det er ihvertfall ikke noen som bryr seg. Jeg ble sittende i mellom en drita jugoslav-tysker og boomblasteren resten av veien. Han (jugoslavtyskeren)lurte paa om jeg hadde brent noen kirker i det siste. Resten av togturen fortonet seg slik: DUNK DUNK DUNK DUNK EEEEEEOOOOOOOOOOOOEEEEEOOOOOOOO

 

Vi kom oss ut av toget. Frihet tenkte jeg, idioten som jeg er. Vi kommer oss av toget, bare for aa finne et mylder av folk paa en parkeringsplass, og ingen som vet hvor vi skal. Det virket som om ca halvparten av tysk svett electronica pretensiös skitfestival sine deltakere sto og rava paa plassen. De to öyeblikkene jeg husker best var fyren i munkekappe som ble forferdelig fasinert av tennene sine og sto og befölte de i et kvarter, samt de to eldre indiske herremennene fra bygda i punjabi distriktet som hadde blitt hyra inn som guruer, og som ikke visste hvor de skulle gjöre av seg i mylderet av tyske hvite mellomklasseungdommer paa syre. Jeg fant til slutt bussen min. Etter den innledende forvirrelsen var det faktisk ganske enkelt aa finne bussen til Berlin. Det var bussen der de mest normale menneskene paa parkeringsplassen sto i kö til aa komme seg paa. De mest normale i denne settingen var en gruppe eldre mildt mentalt handicappede, samt en skoleklasse med tenaaringer. Bussen i seg selv var en turbuss fra aattitallet. Den hadde ikke aircondition(eller noe som minte om det) bare en graa plate i taket. Og et takvindu med en liten glipe. Det var altsaa en skoleklasse paa ca 30, en gruppe eldre pa ca 20 og en veldig sliten Nordmann som alle skulle faa plass med all bagasjen og seg selv i en buss med stillestaaende luft og 40 + i varmegrader. Og saa kjörte vi rundt paa den tyske landsbygda i et par timer, for aa plukke opp enda flere folk i den samme bussen. Mitt störste önske der og da var at Liam Neeson skulle komme spaserende med en slange og spyle ned bussen. Den fysiske og mentale torturen av aa stoppe paa alle gudsforlatte steder for aa plukke opp enda flere personer gjorde meg nummen og likegyldig. Da vi for örtende gang skulle til en drittplass med en drittstasjon la jeg ikke merke til at det plutselig sto et nytt tog og ventet paa oss. Ingen andre trodde det de saa heller. Ikke för vi fikk det bekreftet. Da sto jubelen i taket paa bussen.

 

Toalett, tog og …strandfest??

Det förste avsnittet kan vaere litt vulgaert, men jeg fölte at man maatte nevne denne kuriosaen uansett. Hvilken kuriosa? Jo Berlin Hbfs offentlige toalett. Dassen i seg selv ser ut som et vanlig dass. Klosett, dassrull, dör med en billig laas. Men toalettet er slaaende rent! Det spilles ogsaa beroligende musikk over höyalere i taket. Jeg vil kalle det heismusikk, men antar at musikken i tysk stil og oppfinnsomhet har blitt laget for at den gjengse togreisende skal faa en mulighet til aa la ringmuskelen slappe av. Men det hjelper saa lite, naar det er saa mye annet som ogsaa foregaar. Toalettene har nemlig en veldig aapen lösning. og du kunne höre alt som skjedde rundt deg. Og da tenker jeg ikke bare paa personen ved siden av deg som omtrent er ferdig för buksa har blitt dratt ned, eller gutta som prater i urinalen, men alle som sto i kö i gangen og som ble dirrigert av en kaukende tysker. Dessuten var toalettene veldig, veldig rene. Jeg lurte litt paa hvorfor i begynnelsen, helt til jeg hörte at de tyske curlinglandslagene hadde trending inne der. Det sprang vaskeansatte frem og tilbake, og inn og ut av doet ved siden av deg mens de ropte og sto paa. KOST KOST KOST KOST FRYYYYYYYYYYS

 

Tog i Polen er noe annet enn det jeg er vant til hjemmefra. Vognene er relativt gamle, og toalettene(jeg endte opp med aa gjčre mitt fornčdne der) har fargene spygrčnt, skitbrunt og skittensvart. I vognene har man kupeer. Et relativt ukjent fenomen i Norden. Kupeene har plass til 6-8 personer, og siden det er ingen som reserverer plasser, er det fritt frem aa sette seg hvor du vil. Du kan rett og slett windowshoppe litt etter hvilke passasjerer du vil sette deg hos. Paa denne maaten slipper man unna galninger, unger, kjerlighetssyke tenaaringer som pröver aa spise hverandre og folk med sterk kroppsodör. Som i tyskland, prater folk til meg paa polsk i polen.  Faa kan, eller vil, prate engelsk. Dessuten blir ikke stedene annonsert, og man maa passe paa selv hvor man skal av. Heldigvis var Poznan enkel aa finne.

 

Jeg hadde en fčlele av “ha gjčr jeg her?” naar jeg fčrst kom til polen. Fra togskinnene saa det ikke serlig pent ut, nedtagga og skittent. Men inntrykket endra seg i det jeg gikk inn i byen. Her var det mange gamle og fine bygninger. Dette gjelde visstnok for mange polske byer ble jeg fortalt. Det finnes mange ine bygg, de er bare gjemt bak alle de skitne kommisblokkene. Jeg saa ikke for meg at det ville skje noe den kvelden jeg tilbringte i poznan, men her tok jeg feil.  Naar jeg kom paa hostellet mčtte jeg flere som snakket engelsk, for fčrste gang siden jugoslavtyskeren, og de inviterte meg med paa noe kunstgreier. Det som skulle bli en rolig kveld ble en tur igjennom Poznan, fčr vi til slutt endte opp i et stort omraade med masse sand. En beach party. To hundre mil unna nermeste strand.  Jeg hadde fremdeles “hva gjčr jeg her?” fčlelsen, men det var en god fčlelse. Jeg likte det.

 

Gdansk

Gdansk er en fin by, og jeg skulle gjerne ha tilbrakt lengre tid i byen. Hoveddelen av oppholdet mitt ble brukt paa aa gaa rundt og see paa ting. Jeg var strčmlčs paa mobilen igjen, saa jeg fikk ikke tatt noen bilder.  Paa kvelden tenkte jeg paa aa dra ut, men bestemte meg for aa la vaere. Flere dager med intens togkjčring tok paa, og jeg bestemte meg for en hviledag. Sittende alene i en hage mens jeg lste, blejeg plutselig slaatt ut av en merkelig bčlge melankoli og tvil. Jeg gikk igjennom hele min situasjon, baade turmessig og ellers, og lurte paa hva jeg skal, hvor jeg skal, og om det egentig er vits i noe som helst. Jeg bestemte meg for aa legge meg tidlig. Kanskje sčvn hjalp paa. Klokka tre paa natta ble jeg vekt av stčy paa rommet. I nabobyen var det festival, og de fire italienske jentene jeg delte rom med hadde kommet tilbake.  Jeg tror det aa dele rom med fire italienske jenter er litt som aa dele rom med et feministisk puddelrockband. De var ikke serlig glad for at jeg laa paa rommet og sov, og naar jeg sto opp laa det fire lodotter og snorket hčyt i hver av sengene. Ellers mčtte jeg en australsk jente paa vei til Praha, og et polsk par som skulle haike seg gjennom finland! Jeg,  skulle dra mot Berlin igjen, og hoppet enda engang paa toget.

 

Neste gang:

Polske bursdagsjenter

Berlin!

Hygge

Sprö tyskere

DDR

Dresden

Jeg reiser alene(?) del 2 (del 1 av 2)

I denne bloggserien vil jeg skrive om det jeg opplever på interrailturen min (26. Jun 11 – 17 jul 11) Jeg drar i all hovedsak alene, men møter kjentfolk langs veien. I denne utgaven, 28.06-01.06 Rostock, Poznan, Gdansk

TROLL!

Det jeg ikke orket å ta opp i forrige oppdatering var hva som skjedde når jeg kom til Rostock . Jeg kom til Rostock klokka ett om natta, og det var ganske mørkt. Jeg sto altså i en fremmed by, helt ukjent og i bekmørket. Jeg var både overtrøtt og utmattet, men bestemte meg for å gå til hostellet. Det kan være litt skummelt å dra til fots inn i en by der man ikke er kjent, men i Rostock gikk det helt greit. Rostock er nemlig en av de stilleste byene jeg noen gang har besökt. Faktisk, var det bare en bil og en person jeg saa paa hele veien til hostellet. Rostock er nemlig en veldig rolig by, med et veldig desenralisert sentrum. Imotsetning til Trondheim(170000 innbyggere) var Rostock (200000 inb) veldig rolig.  Det var litt pussig. Hostellet hadde til og med lagt ut nökkel til meg.

Jeg prövde aa väre saa stille som mulig naar jeg la fra meg utstyret mitt, og redde paa senga. Det er ikke alltid like enkelt naar man har nattsyn som en blind, og er overtrött.. Men det gikk paa et vis uansett. Da jeg omsider fikk lagt meg, trodde jeg det skulle bli en rolig natt med lite forstyrrelser. Saa feil tok jeg. Det skjedde nemlig noe rundt klokka fire om natta. Jeg har aldri helt trodd paa de som sier de har blitt borfört av aliens, ihvertfall ikke för jeg opplevde noe lignende selv. Jeg vokna opp fra en litt fin men forstyrrende dröm til lavmält prating og skrangling paa rommet. Naar jeg aapna öynene mine saa jeg to store skikkelser forran meg. Först trodde jeg det var to utenomjordiske skapninger som sto der. Jeg saa bare siluetter, og de pratet et spraak jeg ikke forsto. Naar solstraalene traff ansiktet til en av de to vesnene, byttet jeg om aliens med troll. Jeg har aldri värt serlig redd for troll, men der og da, i den situasjoen jeg var i (drittrött, og uten bein og armer som ville bevege seg) ble jeg med ett livredd. Det tok meg sikkert ikke noe mer enn et par minutter aa forstaa at dette bare var jentene, eller rettere sagt, damene som sov i nabosenga. Men hele kroppen min hadde blitt saa full av darenalin at jeg brukte omtrent en time paa aa sovne igjen. Da sov jeg derimot i ett strekk frem til en av de annsatte lurte paa om jeg hadde tenkt aa staa opp snart. Hvis jeg ikke skulle staa opp, maatte jeg bli der en ekstra dag. Jeg bestemte meg for aa bli der en ekstra dag.

Jeg kom meg til slutt opp, og gjorde det jeg egentlig planla aa gjöre i Rostock. Nemlig aa dra til Bad Doberan, hjemmet til den eneste europeiske zappafestivalen, og en av to statuer av zappa i Europa. Jeg hoppa paa toget, og med zappa paa öret reise jeg med stjärner i öya mot det jeg trodde skulle väre ne lite zappafrelst by der folk spilte zappa og gikk med bart og standard til vanlig. Jeg hoppa av i noe jeg ville ha kalt tysk landsbygd. Trär og en del smaahus. Jeg saa meg rundt, men saa ingen henvisninger til zappastatuen. Ikke en gang ett saant blaatt skilt med krusseull paa var aa finne. Jeg gjorde som jeg alltid gjör naar jeg ikke vet hvor jeg skal gaa. Jeg begynte aa gaa i det jeg trodde var rett retning. Av og til gaar det veldig daarlig. Av og til betyr det plutselig at jeg maa forsere fjellsider, eller base igjennom en meter med snö. Av og til blir folk skadd, og av og til mister jeg brillene mine. Dette var ikke en av de gangene. Denne gangen fant jeg Zappa veldig lett. Statuen av han sto i et veikryss. Kanskje det eneste i hele Bad Doberan. Jeg holdt paa aa gaa rett forbi den, den saa ganske liten og anonym ut. Hele greia var litt antiklimatisk egentlig. Jeg hadde forventet meg noe annet enn litt plank og en liten byste i et veikryss. Jaja, tenkte jeg, kanskje de i det minste har et postkort av Zappa i denne byn da. Jeg fant en turistsjappe, og lette frenetisk gjennom postkorthylla. Ingen Zappakort. Bare kort av et tog som hette Molly. Det virket omtrent som at Molly var mer populärt enn Zappa i denne byen. Jeg vandret videre i jakt paa litt zappakultur. De har en veldig fin park i BD, og jeg tenkte det kanskje fantes noe der. Jeg satt meg paa en resturant midt i parken, men her var det lite som minte om en zappareligion. De spilte best of cden til A-HA.

Jeg hadde paa det tidspunktet bestilt middag to ganger paa tysk. Först, en pizzabagett i Rostock, og naa ettellerannet random jeg ikke visste hva var. Det ble et töft möte med östtyske matretter. Greia jeg bestilte skulle väre en lokal rett, og de fleste av ingrediensene(flesk, poteter, rödkaal) kjente jeg igjen. Det jeg ikke skjönte i begynnelsen var hvorfor jeg ogsaa fikk servert suppe i et stort syltetöyglass. Ikke för jeg prövde aa sette skeia i greia, og skeia spratt tilbake. Jeg hadde bestilt noe som lignet paa aspik. Gulrötter og gris i gelatin. Hurra. Jeg spiste det uansett. Naar i Rom og alt det er. Fysj..

Ellers i Rostock, vandret jeg rundt og saa paa ting. Flink turist og alt det der. Etter at jeg var ferdig med det, vandret jeg tilbake til hostellet. Jeg satt meg i bakgaarden til hostellet og las litt i en av bökene jeg tok med meg. Jeg begynte aa bli litt rastlös, og lurte paa hva jeg skulle gjöre. I det jeg skulle til aa finne meg en bar en plass fikk jeg plutselig besök i bakgaarden av to herremenn. Den ene var Patrick, som var deleier i hostellet, og den andre var Andreas, en femtiish arkitekt fra Hamburg. Senere kom ogsaa en spanjol, som kunne saann halvveis tysk og saann halvveis engelsk, og ogsaa en stor finne som skulle sykle fra rostock til nice.  Vi ble sittende aa prate sikt til langt ut paa natta, samtidig som vi prövde aa fikse en overhead. Jeg kom meg först opp langt uttpaa formiddagen dagen etter. Da maatte jeg videre, denne gangen i retning Polen.

Jeg reiser alene (?) del 1

I denne bloggserien vil jeg skrive om det jeg opplever paa interrailturen min (26. Jun 11 – 17 jul 11) Jeg drar i all hovedsak alene, men möter kjentfolk langs veien. I denne utgaven, 26-27 juni, ruta mellom Trondheim og Rostock

 

Stress

Det var en av de varmeste dagene saa langt i juni i Trondheim. Solen skinte, fuglene kvitret, og ungene skriker. Telefonen min ringer, svensk jazzprog. Jeg, groggy og sliten etter lördagens eskapader, svarer. Noe ufrivillig. Det er min mor. Familien har tatt turen oppover for aa hjelpe min söster aa flytte hybel, og selv om de hadde jobbet siden fredag gjensto det masse arbeid. “Hva? Sover du fremdeles?” Spör den digitale versjonen av min mors stemme. “Har du pakket?” Jeg har ikke pakket noe. “Jada, mamma. Nesten ferdigpakka.”  “Vi blir litt forsinka, kommer rundt halv tre.” Flott, jeg har tid til aa pakke. Heldigvis har jeg klart aa törke klesvasken fra i gaar, og pakkinga blir unnagjort i full fart. Finner ogsaa en smaatt ödelagt haikebag fra i fjor. Etter aa ha tömt ut en masse udefinerbare og illeluktene objekter, og ellers rengjort den saa godt jeg gidder, er den klar til bruk. Det nermer seg, jeg pröver aa skrive ut noen dokumenter jeg sikkert faar bruk for, men skriveren vil ikke. Mangler driver sier den. Ting tar tid. Ryddingen av rommet faar vente. Jeg kommer til aa hate meg selv naar jeg kommer hjem i gjen.

 

Etter en siste middag med familien, og, slik jeg ser det for meg, det siste skikkelige maaltidet paa tre uker, var jeg klar for aa dra. Til trass for at jeg egentlig hadde planlagt aa dra alene, viste det seg at min samboer og globusmedarbeider Nicholas ogsaa skulle samme vei, han skulle til Kjöbenhavn paa konsert. Dermed hadde jeg selskap helt til Kjöbenhavn! Jeg ankom stasjonen et kvarter för toget skulle dra, og fölte at jeg hadde god tid. Nicholas hadde jeg derimot ikke sett. Det nermet seg avgangstid, men ingen tegn til Nicholas. Jeg hjelper en stresset svensk innvandrerfamilie med aa finne den korrekte perrongen. “Ta det med ro, det er fem minutter til toget drar!” Ingen grunn til aa stresse. Men hvor var Nicholas? Togkonduktören blaaser i flöyta. Ikke tegn til Nicholas. Toget begynner aa rulle. Rakk han det ikke? Telefonen ringer, det er Nicholas. Jeg skal til aa ta den da en stemme bak meg sier “Der var du ja!” Han rakk det. “Jeg hadde et minutt til overs! Ingen grunn til aa stresse.”

 

I skogen

Nabotoget fra Trondheim til Östersund tar ca fem timer. Det er ikke saa mye aa si om den turen egentlig. Er du turist, og ikke har sett storslagen natur, tror skog bare er til opptenningsved og at naturen i fantasybökerne du leser som research til larpeprosjektet ditt er fin, da har du sikkert masse aa si om naturen. Jeg kommer fra en kystperle, og da er du litt mer saann meh til hele naturskildringsgreia. Det er fint, unikt og alt det der, og om folk bare kunne latt väre aa ködde med naturen og latt oss som bor der väre i fred, saa hadde jo alt värt kos. Det jeg vil ta opp er litt om raanere og morsomme stedsnavn. For slike finnes det mange av langs ruta. For aa ta det siste först. Folk som bor langt utti skogen faar ganske ofte god kollektiv fantasi. Dette har i hele menneskets historie fört til merkelige paafunn. Stedsnavn er ett av dem. Det jeg la spesielt merke til var “Krokoms”, som laa langt borti og inni der en plass. Andre merkelige paafunn er hvor oppfinnsomme raanerne i nordsverige ogsaa virker aa väre. I löpet av turen saa jeg flere biler som er ganske uvanlige. Det jeg la mest merke til var to halvveis demonterte 2CVer uten deler jeg trodde det ikke var bruk for, utenom paa en 2CV. Kanskje det var en svenske som kjörte i en hel bil en ellerannen plass, men den saa jeg ikke. Ellers saa jeg flere femtitallslastebiler og en trehjulsbil! Ja, togturen var omtrent saa lite spennende.

 

Vi kom til Östersund rundt ni paa kvelden. Jeg og Nicholas gikk ut av stasjonen og saa oss rundt. Alt var stille, og det var nesten ingen aa se. Nicholas ville pröve aa finne sentrum. Jeg mistenkte at vi omtrent var der. Vi gikk litt rundt, og fant en kebabsjappe. Nicholas var sulten, men skeptisk, saa vi gikk videre for aa se hva annet vi kunne finne. Til slutt fant vi en gaagate, men det eneste som var aapent var en pöbb med et norskt flagg, en pöbb med lilla belysning og McDonalds. Nicholas ville ikke gaa paa noen av stedene, saa vi gikk tilbake til kebabsjappa. De faa svenskene vi saa i Östersund oppförte seg omtrent som karikerte barene og ungdoms-tv svensker. En unge har mista kjede paa sykkelen, og moren strever med aa fikse det, samtidig som hun skal holde styr paa en annen vilter krabat. En “farbror” kommer hjelpende til, han kan fikse sykkel! Tenaaringsjentene fniser, skaterne skater, og paa et hjörne staar et par gutter i skinnjakke, og gjör ingenting, fordi de er hardrockare. Kebabsjappa var egentlig stengt naar vi kommer frem, men i det vi skal til aa gaa videre paa leiting etter for, kommer en av folka som eier stedet ut og sier at de har sommeraapent, ihvertfall til vi har kjöpt noe. Jeg kjöper en rullekebab(dobbelt saa stor som i trondheim) og Nicholas en vegetarpitsa. Etter aa ha spist, var det fint lite ellers aa gjöre saa vi stikker tilbake til togstasjonen. Den neste timen bruker vi aa aa frenetisk pröve aa faa netttilgang(uten aa betale for det) og aa sloss mot mygg som var paa störrelsen med en liten ponni. Til slutt kom toget, og vi gjorde en taktisk retrett vekk fra den blodtörstige myggen. So long suckers!

 

Skumle damer og forvirra virkelighetsoppfatning

Stockholm. Mandags morgen. Tidspunkt: NAAR ALLE SOM HAR LITT FORNUFT SOVER FOR HELVETE

Klokka seks om morgenen blir vi vekt av togpersonalet, ingen vil staa opp. Men vi kommer oss ut med alle lemmer intakte paa en eller annen maate. Vi staar plutselig i kö i togkorridoren. Toget gaar baklengs. For en person med ganske stort sövnunderskudd ble dette en noe merkelig opplevelse. Det var mange mer eller mindre fornuftige tanker som gikk igjennom hodet. Hadde vi forsovet oss? Var vi paa vei til Göteborg? Hva er meningen med livet? Hvorfor gaar verden baklengs? Er dette en slags mystisk symbolikk? Hvis kulturmelk heter “fil” paa svensk, og is heter “glass” hva kaller de da en fil? Og hvordan vet de at de har bestilt en is og ikke noe glass? Slike ting gikk igjennom hodet mitt mens Stockholm kom seilendes inn baklengs. Vi kom oss av toget, og vandret litt rundt. Det var fint lite som var aapent saa brutalt tidlig, saa vi satt oss paa en kafe paa stasjonen. De hadde gratis paafyll paa kaffien. Herig. Rundt oss saa vi folkemengder komme og gaa. Alle paa vei en plass. Borte i et hjörne satt en gammel dame og mumlet. Lyden ble som en slags sammenhengende dur i bakgrunnen. Jeg drakk kaffi og las bok. Nicholas spiste energimat for anarkister som protesterer i skogen(eller noe slikt). Han hadde funnet oppskriften paa nett. Plutselig begynte den gamle dama aa snakke til oss. Hun snakker fort og paa utydelig svensk. Mye a det hun sier er sikkert ogsaa helt uforstaaelig for svensker ogsaa. Videre i teksten skal jeg pröve aa formidle situasjonen:

Jeg har nettopp hentet meg en ny kopp kaffi. Dama spör om vi er norske. Ja vi er Norske. Usammenhengende prat. Hun lurer paa hvor i Norge vi er fra. Vi sier Trondheim. Mer usammenhengende prat. Hun sier hun har gaatt fra sörsverige for aa feire midtsommer i Stockholm. Jahaja. Mer usammenhengende prat. Kaffien er fremdeles litt for varm. Hun har blitt kastet ut fra et herberge eller noe slikt. Daarlig gjort,ja. Hva gjör vi i Stockholm? Vi er paa gjennomreise. Nei vi har ikke penger til en sörgaas. Kastet ut ja. Handlevogn? Katter? Hjelp. Ja det er fint aa ha med seg kompiser. Hun hadde en kompis. Han var farlig. Han er borte. Har vi penger hun kan faa til en pass aa sove? Nei. Koppen er halvtom, fremdeles litt varm den kaffien. Dama har lange negle, nesten som klör. Om vi er gift? Jeg og Nicholas? Nei. Vi er samboere. Denne samtalen har tatt en ny og ubehaglig vending. Mer uforstaaelig prat. Veldig lange negler. Blir kastet ut av kafeer av og til. Daarlig gjort ja. Kan hun laane meg i et par dager? Hva? Ja som selskap! Nei, jeg skal videre. Hun sier flere usammenhengende ting. Jeg shotter kaffien. Vi unnskylder oss og drar oss unna. Hej da! Spring!

Vi forlater Stockholm. Gira paa kaffi, og redd gamle damer. Toget er en trygg havn. Vi var paa vei mot kjöben.

 

Kjöbenhavn, Puttgarden og Rostock

Togturen fra Stockholm til Kjöbenavn husker jeg bare i bruddstykker. Av og til ar det mange folk i vogna, av og til ikke. Ved siden av meg satt en jente, som ble til en gutt, som ble til en gammel mann, som plutselig var borte. Saa var det plutselig tid for avstigning. Hei Kjöbenhavn! Hei finvär! Hei store folkemengder! Hei sult!

Forskjellen mellom de tre nordiske landene kan godt forklares gjennom postvesenets posthorn. Det norske; traust, minimalistisk, kjedelig. Det sveske; strömlinjeformet, moderne, og et forsök paa aa väre trendy som man paa et tidspunkt gav opp. Det Danske; litt som det norske, men for aa ikke virke traust og kjedelig(eller minimalistisk) har man masse bling, spyd, og dogtags oppaa. I Kjöbenhavn kan du sitte paa gata, midt imellom barnevogner, turister og usikre jenter som kompanserer med aa snakke höyt om sexlivet sitt aa drikke öl. Jeg bestemte beg for en Bock. Baade jeg og Nicholas var veldig slitne saa vi ble sittende der en stund. Nicholas, ikke saa glad i öl, kjöpte seg en smoothie. Jeg holdt paa aa sovne, saa til slutt maate vi gaa. Omtrent et dögn uten skikkelig sövn gaar ut over tiltakslysten. Vi saa paa noen statuer, satt ved kanalen, og kjöpte pipetobakk. Danskene er flinke med pipetobakk og saann. Vi spiste hamburger, og diskuterte hvorvidt indianere som möter indianere som spiller flöyte paa gata skjemmes over sine medindianere. Etter en stund fulgte vi et gigantisk tusenbein fra sentrum til togstasjonen. Der tok jeg farvel med Nicholas, han skulle bli i Kjöbenhavn, jeg dro videre. Hamburg var neste stopp.

 

For aa komme seg til Hamburg fra kjöben maa toget over et lite sund mellom Rödby(dan) og Puttgarden(tys) noe som forövrig ogsaa er to morsomme navn. Ferga man maa ta over ser ut som om en fjord 1 ferge og danskebaaten fant ut at det var lurt aa före slekta videre, og hadde laget et stygt elskovsbarn. Her var det baade taxfree, og kafeteria som serverte illeluktene masse. Tyskerne likte det visstnok. Det var mulig aa röyke paa toppdekket, og siden temperaturen var saa bra, ble jeg sittende ute, med en bok og pipa mi. Tilbake paa toget, mötte jeg en forvirret(og spraakforvirret) mann som hadde mistet veska si. Til slutt etter aa ha kvasisnakka paa fire spraak, fant vi ut at han var i feil vogn. Ellers skjedde det lite. Jeg og en dansk togvertinne snakka plutselig tysk til hverandre, og jeg mötte et amerikansk-russisk par paa vei hjem til statene. Paa stasjonen i Hamburg laa det en mann og sov. Tre vakter sto rundt han, men visste ikke helt hva de skulle gjöre. Ingen kunne engelsk plutselig. Jeg fant toget mitt, og gjennom gebrokktysk og fekting kom jeg meg til Rostock. Feien var endelig i gang!

 

Neste gang:

-Troll fra Tyskland

- Mere bilder

- Frank Zappa

- Polen

Meg og Sam

Jeg møtte Sam for første gang på et utested i Trondheim. Det var en relativt folksom Onsdag, med mange nylig uteksaminerte studenter. Jeg og en venninne dro ut for å feire at jeg (forhåpentligvis) var ferdig med bachelorgraden min. Vi kjøpte oss noen flasker vin, og posisjonerte oss i utearealet på stedet. Der var stemningen litt mindre svett, og lufta litt mindre tung. Jeg kom etterhvert i snakk med noen av mine faste svirebrødre(og søstre), som pleier å henge på stedet. Etter en stund la jeg merke til at min venninne hadde forsvunnet. Hun er ikke særlig glad i sigarettrøyk, men derimot veldig glad i å danse. Noe jeg ikke er så glad i. Det var derfor sannsynlig at det var der hun oppholdt seg. Selv var jeg ikke særlig interessert i å lete etter henne. Jeg hadde vin og selskap. Hun kan å passe på seg selv.

Jeg er ikke sikker på hvor lenge etterpå hun kom tilbake, men i mellomtiden hadde jeg både funnet en ny venn, og mistet den nye vennen, etter å ha ropt HOLMLIA REPREZENT til henne. Hun kom fra holmlia. Uansett, min dansende venninne kom ikke tilbake alene. Med seg hadde hun Sam. Jeg visste ikke at personen som sto forran meg var Sam der og da, men ble allikevel noe jeg skjelden blir når jeg møter nye mennesker. Positivt overraska. Sam var kledd i et par blå jeans og en t-skjorte med bilde av en pungrotte med påskriften Awesome Possum. Instant approval. Sam var derimot ikke like positivt overraska over meg.
“Går du i uniform?” Spurte Sam.
“Hæ?” Svarte jeg.
“Skjorta di.” Sa Sam.
Jeg så på skjorta mi.
“Rutete skjorter er det våre barn vil erte oss for om tjue år, på samme måte som vi erter hockeysveisen”
Jeg trakk litt på smilebåndet.
“Så du leste den artikkelen du også?”

–

En stund senere hadde vi funnet tonen. Det begynte å bli sent på kvelden, vår felles venninne hadde funnet seg noen uteksaminerte legestudenter, kledd i rutete skjorter, som hun skulle på nasj til. En kompis av meg hadde begynt på en motorboatturne, Sam hadde kalt en annen venninne “en søt liten kattepus” (til blandet mottakelse), og jeg hadde mista brillene.

Etter en stund forlot vi utestedet. Jeg og Sam vandret hjemover. Jeg fortalte at jeg skulle på interrail i sommer, og plutselig hadde Sam bestemt seg for å bli med. Jaja, tenkte jeg. Fint med selskap. Vi fortsatte over elgeseter bro, mens vi planla turen. På vei over møtte vi på noen jenter. Jeg hilset og spurte hvor de skulle hen. Plutselig hang Sam i armen på meg og ropte “Sjekker du opp damer forran meg? Er jeg ikke bra nok for deg?”

Vi sprang. Etter oss fulgte to drager som spyttet ild og ukvemsord. Etter Sams utbrudd hadde de to jentene på mystisk vis morfet seg om til udyr som spiser mannsgriser til nattmat. Vi tok en ninjarulle ned i en busk, og unnslapp akkurat utyskene.”Hva faen var meningen med det?” Sa jeg til Sam.”Hahahaha!” Lo Sam.”du skulle ha sett ansiktsuttrykket ditt! La oss gå hjem og høre på Bongo Fury”

Slik møtte jeg Sam

Cooking for one, part one – the lazy Sunday

OK, so it is time to start writing something. Finally..

Todays challenge is to get myself some dinner, let’s see what we have in the freezer..

Aha! Swedish meatballs!

Yaay! OK, so let’s see.. How do you prepare this again? Oh I know!

You nuke ‘em!

…brrrrrrrrrrrrr……………….bzzzzzzzzzzzzzzmmmmmmmmmmmmmmmmm………..

PEEP

Ok, done. But we cannot just eat meatballs, that is a bit boring, isn’t it?

Chili sauce! Now we’re talking!

Should probably add some salad and vegetables aswell..

Salad..

Cheese is a vegetable right? Right!

Dinnertime!

Well, that’s my first proper blog post! Woho!

-A

I made this!

No I didn’t wordpress did. But I’ll write here.