Jeg reiser alene(?) del 2 (del 1 av 2)

I denne bloggserien vil jeg skrive om det jeg opplever på interrailturen min (26. Jun 11 – 17 jul 11) Jeg drar i all hovedsak alene, men møter kjentfolk langs veien. I denne utgaven, 28.06-01.06 Rostock, Poznan, Gdansk

TROLL!

Det jeg ikke orket å ta opp i forrige oppdatering var hva som skjedde når jeg kom til Rostock . Jeg kom til Rostock klokka ett om natta, og det var ganske mørkt. Jeg sto altså i en fremmed by, helt ukjent og i bekmørket. Jeg var både overtrøtt og utmattet, men bestemte meg for å gå til hostellet. Det kan være litt skummelt å dra til fots inn i en by der man ikke er kjent, men i Rostock gikk det helt greit. Rostock er nemlig en av de stilleste byene jeg noen gang har besökt. Faktisk, var det bare en bil og en person jeg saa paa hele veien til hostellet. Rostock er nemlig en veldig rolig by, med et veldig desenralisert sentrum. Imotsetning til Trondheim(170000 innbyggere) var Rostock (200000 inb) veldig rolig.  Det var litt pussig. Hostellet hadde til og med lagt ut nökkel til meg.

Jeg prövde aa väre saa stille som mulig naar jeg la fra meg utstyret mitt, og redde paa senga. Det er ikke alltid like enkelt naar man har nattsyn som en blind, og er overtrött.. Men det gikk paa et vis uansett. Da jeg omsider fikk lagt meg, trodde jeg det skulle bli en rolig natt med lite forstyrrelser. Saa feil tok jeg. Det skjedde nemlig noe rundt klokka fire om natta. Jeg har aldri helt trodd paa de som sier de har blitt borfört av aliens, ihvertfall ikke för jeg opplevde noe lignende selv. Jeg vokna opp fra en litt fin men forstyrrende dröm til lavmält prating og skrangling paa rommet. Naar jeg aapna öynene mine saa jeg to store skikkelser forran meg. Först trodde jeg det var to utenomjordiske skapninger som sto der. Jeg saa bare siluetter, og de pratet et spraak jeg ikke forsto. Naar solstraalene traff ansiktet til en av de to vesnene, byttet jeg om aliens med troll. Jeg har aldri värt serlig redd for troll, men der og da, i den situasjoen jeg var i (drittrött, og uten bein og armer som ville bevege seg) ble jeg med ett livredd. Det tok meg sikkert ikke noe mer enn et par minutter aa forstaa at dette bare var jentene, eller rettere sagt, damene som sov i nabosenga. Men hele kroppen min hadde blitt saa full av darenalin at jeg brukte omtrent en time paa aa sovne igjen. Da sov jeg derimot i ett strekk frem til en av de annsatte lurte paa om jeg hadde tenkt aa staa opp snart. Hvis jeg ikke skulle staa opp, maatte jeg bli der en ekstra dag. Jeg bestemte meg for aa bli der en ekstra dag.

Jeg kom meg til slutt opp, og gjorde det jeg egentlig planla aa gjöre i Rostock. Nemlig aa dra til Bad Doberan, hjemmet til den eneste europeiske zappafestivalen, og en av to statuer av zappa i Europa. Jeg hoppa paa toget, og med zappa paa öret reise jeg med stjärner i öya mot det jeg trodde skulle väre ne lite zappafrelst by der folk spilte zappa og gikk med bart og standard til vanlig. Jeg hoppa av i noe jeg ville ha kalt tysk landsbygd. Trär og en del smaahus. Jeg saa meg rundt, men saa ingen henvisninger til zappastatuen. Ikke en gang ett saant blaatt skilt med krusseull paa var aa finne. Jeg gjorde som jeg alltid gjör naar jeg ikke vet hvor jeg skal gaa. Jeg begynte aa gaa i det jeg trodde var rett retning. Av og til gaar det veldig daarlig. Av og til betyr det plutselig at jeg maa forsere fjellsider, eller base igjennom en meter med snö. Av og til blir folk skadd, og av og til mister jeg brillene mine. Dette var ikke en av de gangene. Denne gangen fant jeg Zappa veldig lett. Statuen av han sto i et veikryss. Kanskje det eneste i hele Bad Doberan. Jeg holdt paa aa gaa rett forbi den, den saa ganske liten og anonym ut. Hele greia var litt antiklimatisk egentlig. Jeg hadde forventet meg noe annet enn litt plank og en liten byste i et veikryss. Jaja, tenkte jeg, kanskje de i det minste har et postkort av Zappa i denne byn da. Jeg fant en turistsjappe, og lette frenetisk gjennom postkorthylla. Ingen Zappakort. Bare kort av et tog som hette Molly. Det virket omtrent som at Molly var mer populärt enn Zappa i denne byen. Jeg vandret videre i jakt paa litt zappakultur. De har en veldig fin park i BD, og jeg tenkte det kanskje fantes noe der. Jeg satt meg paa en resturant midt i parken, men her var det lite som minte om en zappareligion. De spilte best of cden til A-HA.

Jeg hadde paa det tidspunktet bestilt middag to ganger paa tysk. Först, en pizzabagett i Rostock, og naa ettellerannet random jeg ikke visste hva var. Det ble et töft möte med östtyske matretter. Greia jeg bestilte skulle väre en lokal rett, og de fleste av ingrediensene(flesk, poteter, rödkaal) kjente jeg igjen. Det jeg ikke skjönte i begynnelsen var hvorfor jeg ogsaa fikk servert suppe i et stort syltetöyglass. Ikke för jeg prövde aa sette skeia i greia, og skeia spratt tilbake. Jeg hadde bestilt noe som lignet paa aspik. Gulrötter og gris i gelatin. Hurra. Jeg spiste det uansett. Naar i Rom og alt det er. Fysj..

Ellers i Rostock, vandret jeg rundt og saa paa ting. Flink turist og alt det der. Etter at jeg var ferdig med det, vandret jeg tilbake til hostellet. Jeg satt meg i bakgaarden til hostellet og las litt i en av bökene jeg tok med meg. Jeg begynte aa bli litt rastlös, og lurte paa hva jeg skulle gjöre. I det jeg skulle til aa finne meg en bar en plass fikk jeg plutselig besök i bakgaarden av to herremenn. Den ene var Patrick, som var deleier i hostellet, og den andre var Andreas, en femtiish arkitekt fra Hamburg. Senere kom ogsaa en spanjol, som kunne saann halvveis tysk og saann halvveis engelsk, og ogsaa en stor finne som skulle sykle fra rostock til nice.  Vi ble sittende aa prate sikt til langt ut paa natta, samtidig som vi prövde aa fikse en overhead. Jeg kom meg först opp langt uttpaa formiddagen dagen etter. Da maatte jeg videre, denne gangen i retning Polen.

Advertisement