Anders reiser alene (?) del 2 (2 av 2)
I denne bloggserien vil jeg skrive om det jeg opplever på interrailturen min (26. Jun 11 – 17 jul 11) Jeg drar i all hovedsak alene, men møter kjentfolk langs veien. I denne utgaven, 28.06-01.06 Rostock, Poznan, Gdansk
Spraakproblemer, syre og svette
Enda en fin dag. Fremdeles kunne ingen paa toget engelsk. Jeg haapte paa en rolig togtur igjennom tyskland i sommervarmen denne dagen, da gaarsdagen hadde tatt paa kreftene. Den gang ei. Etter litt knot paa tysk klarte konduktören paa toget aa fortelle meg at vi maatte ta buss et stykke av veien grunna feil paa linjene. Dette er noe som vi som tar tog i norge er vant til aa höre, men i tyskland gjöres ting litt annerledes. Men det tar vi siden. For det var en stund til toget skulle stoppe enda, og i mellomtiden fikk togvognen jeg satt i besök av en gjeng tyskere paa vei til en elektronicafestival. Aa ha med seg boomblaster paa tog, som man spiller crappy trance fra en CD(!) med hakk i paa repeat, er visst helt greit i Tyskland. Det er ogsaa greit aa drikke öl, og aa röyke. Det er ihvertfall ikke noen som bryr seg. Jeg ble sittende i mellom en drita jugoslav-tysker og boomblasteren resten av veien. Han (jugoslavtyskeren)lurte paa om jeg hadde brent noen kirker i det siste. Resten av togturen fortonet seg slik: DUNK DUNK DUNK DUNK EEEEEEOOOOOOOOOOOOEEEEEOOOOOOOO
Vi kom oss ut av toget. Frihet tenkte jeg, idioten som jeg er. Vi kommer oss av toget, bare for aa finne et mylder av folk paa en parkeringsplass, og ingen som vet hvor vi skal. Det virket som om ca halvparten av tysk svett electronica pretensiös skitfestival sine deltakere sto og rava paa plassen. De to öyeblikkene jeg husker best var fyren i munkekappe som ble forferdelig fasinert av tennene sine og sto og befölte de i et kvarter, samt de to eldre indiske herremennene fra bygda i punjabi distriktet som hadde blitt hyra inn som guruer, og som ikke visste hvor de skulle gjöre av seg i mylderet av tyske hvite mellomklasseungdommer paa syre. Jeg fant til slutt bussen min. Etter den innledende forvirrelsen var det faktisk ganske enkelt aa finne bussen til Berlin. Det var bussen der de mest normale menneskene paa parkeringsplassen sto i kö til aa komme seg paa. De mest normale i denne settingen var en gruppe eldre mildt mentalt handicappede, samt en skoleklasse med tenaaringer. Bussen i seg selv var en turbuss fra aattitallet. Den hadde ikke aircondition(eller noe som minte om det) bare en graa plate i taket. Og et takvindu med en liten glipe. Det var altsaa en skoleklasse paa ca 30, en gruppe eldre pa ca 20 og en veldig sliten Nordmann som alle skulle faa plass med all bagasjen og seg selv i en buss med stillestaaende luft og 40 + i varmegrader. Og saa kjörte vi rundt paa den tyske landsbygda i et par timer, for aa plukke opp enda flere folk i den samme bussen. Mitt störste önske der og da var at Liam Neeson skulle komme spaserende med en slange og spyle ned bussen. Den fysiske og mentale torturen av aa stoppe paa alle gudsforlatte steder for aa plukke opp enda flere personer gjorde meg nummen og likegyldig. Da vi for örtende gang skulle til en drittplass med en drittstasjon la jeg ikke merke til at det plutselig sto et nytt tog og ventet paa oss. Ingen andre trodde det de saa heller. Ikke för vi fikk det bekreftet. Da sto jubelen i taket paa bussen.
Toalett, tog og …strandfest??
Det förste avsnittet kan vaere litt vulgaert, men jeg fölte at man maatte nevne denne kuriosaen uansett. Hvilken kuriosa? Jo Berlin Hbfs offentlige toalett. Dassen i seg selv ser ut som et vanlig dass. Klosett, dassrull, dör med en billig laas. Men toalettet er slaaende rent! Det spilles ogsaa beroligende musikk over höyalere i taket. Jeg vil kalle det heismusikk, men antar at musikken i tysk stil og oppfinnsomhet har blitt laget for at den gjengse togreisende skal faa en mulighet til aa la ringmuskelen slappe av. Men det hjelper saa lite, naar det er saa mye annet som ogsaa foregaar. Toalettene har nemlig en veldig aapen lösning. og du kunne höre alt som skjedde rundt deg. Og da tenker jeg ikke bare paa personen ved siden av deg som omtrent er ferdig för buksa har blitt dratt ned, eller gutta som prater i urinalen, men alle som sto i kö i gangen og som ble dirrigert av en kaukende tysker. Dessuten var toalettene veldig, veldig rene. Jeg lurte litt paa hvorfor i begynnelsen, helt til jeg hörte at de tyske curlinglandslagene hadde trending inne der. Det sprang vaskeansatte frem og tilbake, og inn og ut av doet ved siden av deg mens de ropte og sto paa. KOST KOST KOST KOST FRYYYYYYYYYYS
Tog i Polen er noe annet enn det jeg er vant til hjemmefra. Vognene er relativt gamle, og toalettene(jeg endte opp med aa gjčre mitt fornčdne der) har fargene spygrčnt, skitbrunt og skittensvart. I vognene har man kupeer. Et relativt ukjent fenomen i Norden. Kupeene har plass til 6-8 personer, og siden det er ingen som reserverer plasser, er det fritt frem aa sette seg hvor du vil. Du kan rett og slett windowshoppe litt etter hvilke passasjerer du vil sette deg hos. Paa denne maaten slipper man unna galninger, unger, kjerlighetssyke tenaaringer som pröver aa spise hverandre og folk med sterk kroppsodör. Som i tyskland, prater folk til meg paa polsk i polen. Faa kan, eller vil, prate engelsk. Dessuten blir ikke stedene annonsert, og man maa passe paa selv hvor man skal av. Heldigvis var Poznan enkel aa finne.
Jeg hadde en fčlele av “ha gjčr jeg her?” naar jeg fčrst kom til polen. Fra togskinnene saa det ikke serlig pent ut, nedtagga og skittent. Men inntrykket endra seg i det jeg gikk inn i byen. Her var det mange gamle og fine bygninger. Dette gjelde visstnok for mange polske byer ble jeg fortalt. Det finnes mange ine bygg, de er bare gjemt bak alle de skitne kommisblokkene. Jeg saa ikke for meg at det ville skje noe den kvelden jeg tilbringte i poznan, men her tok jeg feil. Naar jeg kom paa hostellet mčtte jeg flere som snakket engelsk, for fčrste gang siden jugoslavtyskeren, og de inviterte meg med paa noe kunstgreier. Det som skulle bli en rolig kveld ble en tur igjennom Poznan, fčr vi til slutt endte opp i et stort omraade med masse sand. En beach party. To hundre mil unna nermeste strand. Jeg hadde fremdeles “hva gjčr jeg her?” fčlelsen, men det var en god fčlelse. Jeg likte det.
Gdansk
Gdansk er en fin by, og jeg skulle gjerne ha tilbrakt lengre tid i byen. Hoveddelen av oppholdet mitt ble brukt paa aa gaa rundt og see paa ting. Jeg var strčmlčs paa mobilen igjen, saa jeg fikk ikke tatt noen bilder. Paa kvelden tenkte jeg paa aa dra ut, men bestemte meg for aa la vaere. Flere dager med intens togkjčring tok paa, og jeg bestemte meg for en hviledag. Sittende alene i en hage mens jeg lste, blejeg plutselig slaatt ut av en merkelig bčlge melankoli og tvil. Jeg gikk igjennom hele min situasjon, baade turmessig og ellers, og lurte paa hva jeg skal, hvor jeg skal, og om det egentig er vits i noe som helst. Jeg bestemte meg for aa legge meg tidlig. Kanskje sčvn hjalp paa. Klokka tre paa natta ble jeg vekt av stčy paa rommet. I nabobyen var det festival, og de fire italienske jentene jeg delte rom med hadde kommet tilbake. Jeg tror det aa dele rom med fire italienske jenter er litt som aa dele rom med et feministisk puddelrockband. De var ikke serlig glad for at jeg laa paa rommet og sov, og naar jeg sto opp laa det fire lodotter og snorket hčyt i hver av sengene. Ellers mčtte jeg en australsk jente paa vei til Praha, og et polsk par som skulle haike seg gjennom finland! Jeg, skulle dra mot Berlin igjen, og hoppet enda engang paa toget.
Neste gang:
Polske bursdagsjenter
Berlin!
Hygge
Sprö tyskere
DDR
Dresden
